NOSTALGIQUE
C'est passé
Mariel Hjartesmil skrev om sangene hun våkner til om morgenen. En av dem var en Yes We Can fra valgkampen til Obama. Jeg prøvde å skrive noe fint om den, men jeg begynner bare å grine. Jeg savner valgkampen! (Okei, jeg hører Yes, we can kill this nation i steden for Yes, we can heal this nation. Det er jo litt morsomt da.)
Om du ikke tok påstposkekrimmen, så var det altså fordi de hadde navneskilt på. Da er det ganske lett å peke ut morderen, ikkesant.
Nei, vent.
Det var bare tull. Det var så klart fordi postmannen var den eneste mannen der.
He he he.
Da jeg var liten var jeg fast bestemt på at jeg skulle ikke være russ. Russ var en teit tradisjon, og jeg ville ikke være en del av den. Så ble jeg større, vokste av meg mye sinne på veien, og nå er jeg russ selv. Ikke har jeg buss, ikke skal jeg på Tryvann og jeg kan ikke drikke fordi jeg går på antibiotika. Russ light, kanskje.
Men noen knuter må jeg jo klare for det om, tenkte jeg. Så i går kjøpte jeg fire bokser Burns og en boks Battery. Greia var å drikke dem på fem minutter før en skoletime. Det begynte veldig bra, jeg styrtet tre på to og et halvt minutt. Så åpnet jeg batteryboksen. Da holdt jeg på å kaste opp. Jeg orket ikke mer, og det ble ikke så mye bedre av at noen gutter i klassen bestemte seg for å finne diverse kaste opp- og tisselyder mens jeg holdt på. Men jeg kunne ikke faile helt, så jeg drakk opp de to siste boksene på to timer. Jeg tenkte ikke så langt som at sukker-/koffeinkick varer en stund og at jeg skulle på jobb klokken fire.
I fem timer (fra to til seks) hadde jeg en intens trang til å gråte for alt. Det var bare det at jeg ikke visste om jeg har fullstendig lykkelig og ville gråte av lykke, eller om det var ekstrem ulykkelighet. Det var så intensive følelser og det var innmari deilig da jeg endelig var ferdig.
Så, hva fikk jeg ut av dette? Jeg er 80 kroner fattigere, 400 kalorier rikere og har nå lært at dette skal jeg aldri gjøre igjen. Eller … jeg har jo lyst på et batteri i luen.
I følge lærern min er
hjernen
en
abstrakt
ting.
Jeg lurer på hva hun tenker med.
Den glir ned hele tiden. Kanskje poenget, men gosj, så innmari irriterende.
Det er det indre som teller. Men dette, kan dette være en storsjarmør? I så fall er det håp for alle!
Den følelsen jeg hadde første dag med russetid forsvant like raskt som den kom. Nå irriterer jeg meg over at selene på snekkerbuksen min alltid merksnodig fester seg rundt sykkelsetet mitt så jeg sitter fast. Bare si ifra om du vil ha russekort. Jeg har på en eller annen måte klart å unngå alle barna til nå og er redd for å sitte igjen med 1700 russekort.
I går skrev Alexander Krag om HIV: «Hvorfor se ned på noen som prøver å leve et bra liv, selv med en sykdom som om de ikke får riktig behandling, vil drepe dem? Selv kan jeg ikke tenke meg noe tøffere og sterkere.» Jeg begynte å kommentere, og ja, jeg er politisk ukorrekt så det holder, men jeg tviler på at jeg er alene om meningen min. Og så slettet Alexander kommentarene mine. Så la meg meg få si mitt om HIV.
Jeg snakker her ikke om mennesker som blir voldtatt, mennesker som aldri har fått opplysning om seksuelt overførbare sykdommer eller i tilfeller der hvor man prøvde å beskytte seg, men ble smittet likevel. Jeg snakker om mennesker i Vesten som vet hva et kondom er og hvordan HIV smitter, men som likevel dropper det. Det er ikke som om HIV rammer blindt og man våkner ikke opp en dag og plutselig har HIV. Man har gjort noe for å få viruset.
Ja, jeg ser ned på mennesker med HIV. Om man har usikker sex, så vet man at det kan føre til barn, klamydia, herpes, HIV, sopp, listen er lang med alt man kan ende opp med. Om man likevel tenker at «jammen, det skjer adri meg» så er man dum. Som Alexander selv skriver: «For det første kjenner ikke sykdommer legning eller landegrenser. Det er ikke bare homofile får HIV, og er du hetro, betyr ikke du at du er sikret å ikke få det. Å tro noe annet er naivt.» Nettopp! Man blir aldri immun mot HIV og de fleste (jeg håper alle) i Norge vet dette og vet at kondom beskytter. Det hender at kondomet sprekker, men det skjer gjerne fordi man har brukt det feil.
Jeg har en venninne som for noen år siden ble ufrivillig gravid. Hun gikk egentlig på p-piller, men glemte å ta dem støtt og stadig. Her har vi et menneske som vet at selv om hun har p-piller på nattbordet, så beskytter de ikke med mindre hun faktisk spiser dem hver eneste dag. Det hjelper ikke å ta seks stykker om gangen. Selv om hun er en av mine beste venner, syns jeg fortsatt hun var en idiot den gangen.
I 2006 var 8% av den befolkningen mellom 15 og 34 i byen Narva i Estland HIV-positive. «Men selv om media har bred dekning av problemet, og til tross for skolebesøk og kampanjer, spres sykdommen seksuelt. De aller fleste som blir smittet er unge mennesker i 20-årene. Det virker som de gir blaffen, sier Magerova.» Om man gir blaffen om man får HIV, om man velger å si nei til beskyttelse, så respekterer jeg deg ikke for sykdommen din. Jeg kan respektere den personem for alt annet, men ikke for at de en gang var naive.
Om en av mine venner hadde fått HIV, ville jeg skjelt dem ut for at det går an å være så korttenkt. Men jeg ville stilt opp og fortsatt å være en venn fordi de er mer enn bare viruset.
Bruk kondom. Bruk plasthansker. Bruk plastfolie. Beskytt deg, du vet tross alt hvordan.
Da jeg gikk på barneskolen, brukte jeg og de korte bena mine en halv evighet på veien frem og tilbake. Det føltes ut som om jeg gikk flere mil, og når det snødde tok det minst dobbelt så lang tid. I dag gikk jeg samme vei. Jeg ruslet bedagelig, tenkte på alle jeg kjente som bor her, jeg mimret og husket små historier om nesten alle husene jeg passerte. «Her plukket vi blomster fra en hage og prøvde å selge dem til eieren», «her bor Andrea» - sånne ting. Turen virket ikke så lang og da jeg kom hjem så jeg på klokken. 15 minutter hadde jeg brukt. En halv evighet, ja…
I dag tok jeg på meg russebuksen og gikk ut i den vide verden. En del av meg tenker «OMGF, jeg er så kewl!», mens en annen tenker «OMGF, vi er jo helt like!» Jeg står der på t-banen og er prikk lik som sidemannen. Det føles rart, men likevel er vi sammen om noe. Noe stort. Og det føles så teit, men likevel så fint. Men serr, ikke si som Helle: «blame it on the booze». Jeg er da fortsatt meg selv inni denne røde buksen.
